Svevetanker og sopptråder – økologisk teaterpraksis på Åsheim gård
Sauene vekker meg. Hva er det de roper for nå?
Såvidt ute av søvnen kommer jeg på at de fleste lammene ble sendt til slakt i går. Da ville jeg også stått og ropt.
Jeg rusler ut i vått gress i morgentussmørket i oktober, med kaffekoppen og Marta, den lille svarte dvergschnauzervalpen (du veit, en sånn med bart). Hun leker med et nedfallseple. De siste eplene har falt. Skal jeg lage eplemos, eplekake? Noen har fått seg en trøkk, de pælmer jeg over gjerdet til sauene. Noen epler til trøst.
Når jeg kjører ungene til skolen, glitrer morgensola i lav tåke over nytreska jorder som skal ligge i stubb helt til våren. For å hindre avrenning er det få som pløyer om høsten. Jeg har kjørt denne skoleveien i femten år og har åtte år igjen. Seks, hvis yngstemann får seg moped eller elsykkel.
Tilhørighet
Denne uka skal jeg skrive ferdig et manus om tilhørighet, som jeg også skal ha regi på, for Teatret Vårt i Ålesund. Gjennom EU-prosjektet ReValue forsøker kunstnere, byråkrater og arkitekter å gi ny verdi til 13 havnebyer i Europa. Tidlig på 2000-tallet jobba jeg på Teatret Vårt i Molde i flere produksjoner som nyutdanna skuespiller. Den gangen flytta jeg rotløst fra teater til teater, jobb til jobb, med turnékoffert og buss og fly og tog.
Da planla jeg å bo ved havet, med sykkel, seng og stereo, og mulighet til å reise dit jobbene var. Som 51-åring suger røttene næring fra landbruksjorda på Åsheim i Spydeberg, i Indre Østfold. Jeg er blitt stedbunden til seks bygninger, 214 mål beite, jord og skog, mann, fire barn, to katter, en saueflokk og en valp. Jeg bruker stort sett bil som fremkomstmiddel.
«Det kjennes ironisk at jeg skal lage relevant teater om tilhørighet for ungdom i en vestlandsk havneby. Men etter tretti år med scenekunst, og de siste atten med kunstnerisk utvikling sammen med barn og unge her på Åsheim, har jeg rikelig å høste fra.»
På vei hjem i retning gården og arbeidsdagen går minnesporet. Fra Oslojenta jeg var, suste på sykkel fra Gabels gate på Frogner til Kattateatrets sagnomsuste oppsetning av Dr. Faustus av Marlowe i 1993; via ‘Ka e det som æ drømme om’, skolesangen på Statens Teaterhøgskole på Aker Brygge ved tusenårsskiftet; gjennom æreskultur blant ungdom i Oslo indre by i Liv Heløes Hva skjedde femte mai på Det Åpne Teater i 2007; og videre til jordet utenfor soveromsvinduet på Åsheim, der fire skuespillere og en traktor tok med publikum ut i KORN – et kjærlighetsdrama på jordet.
Jeg tar sjelden jobber langt hjemmefra lenger. Jeg har skapt min egen arbeidsplass på gården, med stedssensitiv scenekunst og samskaping med lokalmiljøet, nærnaturen og mange tilreisende kunstnere, barn og unge, norske og internasjonale. Ingen dager er like, men her skal du få være med gjennom én av dem.
En uvanlig vanlig arbeidsdag
08:30 Tilbake fra morgentur på jordet med bikkja. Jeg kommer på at jeg skal skrive en artikkel for Stikkordet om kunstnerskapet mitt her på gården, så jeg skribler på det en times tid.
09:30 Møte med Visit Indre Østfold om hvordan vi kan nå reiselivet med det vi lager på gården: gårdsfestival i august, teater-, film-, tekst-, dansecamp for unge, residensmuligheter for kunstnere, overnatting for sykkelturister langs Unionsleden. Det skjer masse både hos oss og i resten av distriktet fra mai til jul. I januar–mars roer det seg. Vi drodler om hva man kunne gjort om vinteren. Får vi folk opp fra sofapleddet og ut i skogen da, er det færre om beinet.
10:30 Kostymelageret. I kveld har jeg prøve med Generasjonsteatret i Spydeberg, en gruppe lokale teaterentusiaster mellom åtte og åttifem, tilknytta Spydeberg Frivilligsentral. Jeg skriver et bestillingsverk: sammen med gruppa skal jeg utvikle et bygdespel som skal settes opp hver jul, med utgangspunkt i lokalhistorie fra fortellere i bygda. Jeg trenger kostymer vi kan leke med når vi improviserer.
Kostymelageret vårt er et skattkammer, og utgangspunktet for et annet prosjekt, som samler seg og tar form denne høsten – Fellesskapet. Vi samler inn klær som ingen bruker lenger og historiene knytta til dem, og lager både en forestilling, en installasjon og et arkiv. Det er superlokalt og internasjonalt på én gang, og på vei mot Kreativt Europa med samarbeidspartnere i Italia, Latvia, Sverige, Spania og Østerrike.
Jeg har en rar hukommelse for klær. Jeg vet hvem som har brukt et plagg, akkurat hvor det henger, hva det har vært med på. Men nå finner jeg ikke det jeg leter etter. Så kommer jeg på at jeg ikke har rydda tilbake kostymene vi brukte på ÅsheimFEST i august. Jeg går opp i Langhuset, overnattingsbygget med 27 sengeplasser som Andreas, ektemann, bonde, komponist og samarbeidspartner i tykt og tynt, bygde i 2025, med støtte fra Innovasjon Norge. Og ganske riktig: der på en seng ligger en liten haug med godt brukte, nydelige kostymer, blant annet donert fra lageret til Henriette Pedersen (hei, Henriette!).
Jeg blir stående med den tunge, gulgrønne kappen, designet av Maria Bohlin i armene. Det er så masse stoff. Den kom til oss i våres og allerede har den rukket å romme flerhodete troll og ei hulder. I mai hadde vi residens her, med 10 kunstnere fra 7 land, forfattere, dansekunstnere, skuespillere, proffe og unge helt i startfasen av en eventuell kunstnerkarriere. Vi jobbet med mytisk skog som tema gjennom hele 2026. Etter atten år med camper for barn og unge har jeg de siste årene begynt å invitere profesjonelle scenekunstnere til å jobbe her, og jeg bruker mange av de samme metodene. Residensen endte i to skogsvandringer for publikum under ÅsheimFEST: Etter midnatt ønsket mennesker, mytiske vesener, fisk på land Velkommen hjem og på søndag viste vi den mer familievennlige Hvem eier skogen?, der residenskunstnerne og Generasjonsteatret lagde forestillingen sammen.
11:22 Søknader og rapporter skrives for ÅsheimFEST, den tverrkunstneriske gårdsfestivalen vi holder i august, neste år for fjerde gang. Vi har fått støtte fra kommune, fylkeskommune, Sparebankstiftelsen DNB og Kulturdirektoratet, og det betyr mange rapporter. Jeg kjenner meg sulten, og akkurat da ringer designeren og vil snakke om markedsføringsplan: «Hvordan vil du ha flyern i år da?» Designeren er skuespiller Kornelia Melsæter, som først kom til Åsheim som 13-åring, som deltaker på Teatercamp i 2010. Siden har vi samarbeidet som skuespillere, regikolleger og instruktører. Hun er dessuten blitt litt av en kløpper på markedsføring av scenekunst. Etter utdannelsen flytta hun til Spydeberg i tre år med mannen sin, han er også er blitt en god kollega. Nå bor og jobber hun på Vestlandet, der hun egentlig hører til. Hun tåler at jeg smatter litt i telefonen, så vi snakker oss gjennom hele lunsjen, mens jeg spiser rester fra gårsdagens lammemiddag.
13:00 Jeg svarer på en mailtråd mellom den italienske kulturstrategen som er konsulent på Kreativt Europa-søknaden, leder for forskning og utvikling i Østfoldmuseene og Kreativt Europa-desken i Kulturdirektoratet. Vi blir enige om en foreløpig tittel på prosjektet: I@«I EN ANNENS SKO – Hvordan bygge et motstandsdyktig europeisk fellesskap gjennom dialog mellom generasjoner, med klær og gjenstander som utgangspunkt for å skape bevissthet og nye fortellinger.”
14:00 Jeg står ute på tunet og glaner. Jeg prøver å ta noen pauser hvor det ikke skjer noe. Vi flotter oss med å kalle kulturlandskapet i Indre Østfold den beskjedne kusina til Toscana. Det bølger seg utover. Hvis jeg står på svabergene og kniper øynene nesten igjen, kan det forestille hav. Vi spilte Stormen av Shakespeare her i 2010. Det bølgende kornet var det opprørte havet Prospero tryller forlis i.
Rundt den nye gårdsdammen sådde jeg stedegne frø på måfå i vår. Det har kommet opp et hav av ulike vekster, nå avblomstret. Jeg samler frøkapsler fra ringblomst, kornblomst og en sterk lilla en jeg ikke aner hva heter, går inn på campkjøkkenet og legger frøene til tørk i kaffefilter. De skal blandes inn i jordklumper og bli til frøbomber. Ei kollega i miljøbevegelsen lærte meg det – vi var frøbombegerilljaen, og slapp slike klumper ned i grøfter og ødslige offentlige gressplener og spredde humlevennlige matfat.
14:30 Jeg avtaler et digitalt møte med Norsk Skuespillersenter, som skal være medarrangør av en ny Økologisk teatercamp for profesjonelle scenekunstnere i 2027. Den forrige holdt vi i halen på ÅsheimFEST 2025: ti scenekunstnere fra Norge, Sverige og Catalonia bodde på Åsheim i fire dager, delte fra sine egne kunstnerskap og sådde nye frø sammen.
15:00 Jeg går ned i Låvesalen og danser, gjør yoga og improviserer for meg selv. To unge gutter som spilte et troll i den store gulgrønne kappen jobbet med at trollet hadde fire armer. Det er gøy og vanskelig å prøve å la armene jobbe uavhengig av hverandre. Tenk å ha sin egen prøvesal! Pussig, men det er egentlig sjelden jeg er her alene. Jeg liker dessuten best å sette ting i spill i ulike utemiljøer, underlag og natur. Ikke så lett å holde fokus alene, jeg begynner å rydde. Det er jo ikke så lenge til neste residens. Bao Andrè Nyguyen, danser og skuespiller, som har holdt dans- og filmcamp for unge her på gården i flere somre, har booket inn Unge Vinger, et talentprogram for unge breakere. De skal bo her en uke og skape materiale til en forestilling med premiere i desember. «Vi er glade for det glatte gulvet», sa han, da jeg reklamerte med at vi har dansematter. Her kan de prøve ut materiale, lage mat, spise sammen, ta med seg materiale ut, og prøve det i helt andre settinger enn et glatt gulv.
I denne salen har vi lesninger og fester, konserter og middager, konfirmasjoner og premierer. Jeg setter meg i den breie vinduskarmen. De store vinduene har utsikt til store krokete trær, og bak dem jorder og jernbanen. Østre Linje går mot Rakkestad en gang i timen. Nå faller løvet snart, da strekker rommet seg utover mot jordene. Hele sommeren er det som å være inni et tre.
16:00 På vei opp til huset igjen vil jeg plukke med meg epler og bake til middag, men sauene må ha funnet et hull i gjerdet, de har brutt seg ut igjen, sånn de ofte gjør (de som lagde ‘Sauen Shaun, har levd tett på sau). Gresset er renska for epler. Det eneste som ligger igjen under treet, er små runde brune perler av møkk.
17:30 Prøve med Generasjonsteatret. Hanne, styrelederen vår, har med kanelboller til pausen. Det er de samme nydelige bollene hun bakte 75 av til Hvem eier skogen?. Da fikk publikum med seg en gave til den som eier skogen, og skulle levere den fra seg hvis de fant eieren. Nede ved Glommas bredd fikk de vite at «vi alle eier skogen, sånn som vi eier vår egen mor». De kunne åpne gaven selv. Den var full av kanelboller.
Noen drar på seg et av kostymene fra haugen i Langhuset, pelshatten til beveren Iver. Karakteren ble bygget på en fantastisk historie fra Skogen-boka til bevaringsbiolog Anne Sverdrup Thygeson (et av mine store idol). Hun fortalte om bevere som ble sluppet ut i fallskjerm over nye habitater i USA, for å motvirke fall i bestanden grunnet for mye jakt. Beveren Iver hadde tung amerikansk aksent og prøvde å bygge seg et nytt hus ved Glommas bredd. Gjengen i Generasjons Teatret blir sittende og mimre over alt vi opplevde i skogen da vi lagde forestillingene, over Rein, en ung scenekunstner fra Belgia, som spilte en merkelig turist, som prøvde å finne AirB&Bverten sin ute i skogen og ble forelsket i en sau. Og over de utrolig gode bollene til Hanne. Lokalavisa stikker overraskende innom og lager en liten sak om oss.
21:00 Jeg leser for minstemann på senga, han er med i teatergruppa. Vi er enig i at det er en snål og gøy gjeng. Vi hadde nok ikke snakka med de folka hvis vi ikke spilte teater sammen. Jeg kommer på hvordan jeg kan avslutte artikkelen i Stikkordet.
Kompost
I det meste jeg lager, tar jeg utgangspunkt i det som er. Økologisk landbruk bygger på sunt jordsmonn, biologisk mangfold og et kretsløp tilpasset lokale forhold, uten innsatsfaktorer som sprøytemidler og kunstgjødsel.
«Økologisk teater handler for meg om å bruke ressursene som finnes på gården og i lokalmiljøet, lage scenekunst ut fra de forutsetningene som bor i folk og sted, og selv være en ressurs i lokalmiljøet.»
Selv om jeg forholder meg til det som er, ser jeg stort potensiale i å formulere det som ikke er realistisk og gjennomtenkt. Jeg gir meg tid til å plukke opp en svevetanke, det jeg nesten ikke tør å si høyt, for jeg vet ikke om det er sant, eller om jeg egentlig vil at det skal skje. Jeg liker å samle og så frø uten å vite hvor mange som blomstrer første året, og hvilke som trenger enda en vinter på å finne formen, før de sprer seg til naboens hage eller detter ned i Italia med skiten fra en trekkfugl. Å kjøpe oss en gård, å lage Teatercamp, å holde bryllup i tre dager med over hundre gjester, å lage scenekunst på jordet, å holde residenser for internasjonale kunstnerens å drive festival; alt har vært svevetanker en gang.
Vi inviterer kunstnere fra ulike felt hit til Åsheim, for å overraskes og inspireres av andres praksis og for å dele Åsheims skatter med andre. Det ligger lag på lag av ideer i komposten her. Jeg har stor tro på å kaste inn noen frø og la sola og vinden og sopptrådene gjøre susen.
Ta gjerne med deg noe hit som vi kan undersøke sammen med deg. Eller lag din egen kompost, og inviter folk inn for å dele svevetankene sine med deg. Sauemøkka under epletreet er gull da. Trenger du litt til komposten din?
Foto: Geir Dokken
