Første gang:

Så lenge eg kan hugse, har eg elska å stå på scena, og samtidig vore veldig redd for det. Eg var det sjenerte barnet som blei fullstendig fri, berre eg fekk ei scene å stå på. Eg elska å få folk til å le, eg elska å overraske, eg elska fellesskapet og samhaldet som oppstår når ein lagar teater, men mest av alt elska eg det som hende etterpå: at publikum (dei få som fans på det lokale samfunnshuset) liksom blei litt mjukare av det. Liksom blei igjen for å prate, sjølv om forestillinga var ferdig. Kanskje var det det viktigaste?

Frå samfunnshuset på Sunnmøre har vegen gått til skodespelarutdanninga ved NORD universitet. Der blei eg introdusert for mange ulike former for teater, det var eit strengt regime, eg følte meg briljant og talentlaus annan kvar dag. Det var sårbart å ville noko så sterkt, og samtidig forstå så lite av det.

Da den lille raude klovnenasa blei introdusert, fekk endeleg heile meg plass. Både den briljante og den talentlause, både fridomstrangen og angsten, akkurat her og no. Og det var både godt og vondt at publikum lo, for det var jo meg, Line, dei lo av, sjølv om klovnen heitte Lily.

Kven er klovnen

Klovnenasa er for meg ei bittelita maske som let meg sleppe kontrollen. Slik klarer eg å vere open for det som allereie er, i meg sjølv og rundt meg, og det som oppstår. Som klovn kan eg vere vimsete og miste tråden, eg kan snakke veldig mykje utan å vite kva eg eigentleg meiner, eller miste alle ord, eg hører musikk i alt, og må ofte springe ein tur, eller danse. Men enno viktigare er dette: den lille raude nasa får meg til å legge merke til alt: menneska, naturen, linjer i rommet, lyset, små fantastiske detaljar som Line ofte overser. For medan Line alltid har eit mål ho er på veg mot, klarer klovnen å berre vere, i kontakt med her og no. Klovnenasa er også eit tydeleg teikn som minner om at det er lov å le.

Klokkeklovnene

I 2010 kom eg i kontakt med den nederlandske klovnen og læraren Patrick van den Boom, som ønska å starte ei gruppe av profesjonelle scenekunstnarar som skulle klovne for demente i Norge. Våre vegar tok ulike retningar i nokre år, men frå 2018 var eg klar til å bli medlem av Klokkeklovnene. Organisasjonen består i dag av 19 profesjonelle scenekunstnarar som har gjennomgått spesialisering i å klovne for demente. Vi arbeider i duo, på ulike sjukeheimar over heile landet. Møta med målgruppa er alltid improvisert. Patrick beskriver Klokkeklovnene sitt arbeid slik: «Vi besøker dem som ikke kan gå på teater lenger, som har mistet litt seg selv. Vi er en spontan overraskelse i samspill med for eksempel personale, og vi ønsker å skape noe for de demente, som vi kaller stjerner. Møtene er tilpasset den enkeltes behov.»

For mange demente fungerer ikkje lenger orda. Det kan vere frustrerande og skape mykje einsemd, sinne og sorg. I møte med stjerner som har langtkomen demens, er eg inspirert av det den kanadiske klovnen og læraren Olivier Hughes-Terrault kallar «Moon language». Dette språket består av emosjonar, berøring, musikk, bevegelse og humor, – det er eit språk som alle menneske kan, det binder oss saman. Når vi snakkar dette språket, føler ikkje demente seg «feil», her er dei tvert i mot ekspertar.

I starten var mange skeptiske når dei hørte at Klokkeklovnene klovna for demente. Personale og pårørande uroa seg for at vi dreiv infantilisering. Det er ei stor ære å kome inn på ei stue eller eit enkeltrom, det er nokon sin heim, og personale treng å vere trygg på at vi behandlar dei som bur der bra. «Jeg er takknemlig for skepsisen, vi måtte jobbe for å fortjene å komme inn. Nå er det en selvfølge at vi er der.», sier Patrick.

Alle som jobbar i Klokkeklovnene har opplevd sterke møter med demente. Det kan vere sinnataggen alle er redd for, som tek i mot klovnane med opne armar, det kan vere at språket til ein vi møter kjem tilbake, det kan vere bortglømte talent som endeleg får skinne. Ein gang klovna eg og ein kollega i ein matsal på ein sjukeheim. Det var musikk, det var dansing og absurd tøys. Mange hadde ein fest den dagen, men midt i salen sat ein liten krøkete mann heilt stille og stirra strengt framfor seg. Eg var usikker på om han fekk med seg det som skjedde, eller om han berre ikkje likte det. Magefølelsen min sa meg at eg burde nærme meg han likevel. Da eg og partneren min kom ned på golvet i synsfeltet hans, såg han oss i augene og sa: «Hva er det dere tror dere driver med?». Eg og partner svarte som sant var: at vi ikkje visste, – «kva trur du?». Mannen tenkte litt, og såg på oss med eit lite smil: «Dere mykner sinnet».

Når det gjeld kontakten med partner, har vi uttrykket: «My partner is a genious». Det betyr at kontakten med partner må vere så sterk og tillitsbasert at du ikkje treng sjå hen for å stole på hen. For å få til dette, må eg ha like god kontakt med meg sjølv. Vere våken og lande i rommet utan å begynne å gjere ting. På førehand må eg varme opp, legge vekk det som er utanfor, utanfor. Applaus i dette arbeidet kan vere eit smil frå øre til øre, ein fot som trampar takta, at pusten til eit menneske du møter kjem ned i magen. Det er små ting, som er store.

Sykehusklovnene

Mange av klokkeklovnene er også sykehusklovnar. Eg hadde lyst til å klovne meir, og søkte om å få kome på audition. Eg kom inn i opplæringa, som er eit eitt-årig program med fire opplæringsmodular. Deretter venta eit år som «rekrutt». Da fekk eg/Mary Ja Da klovne saman med erfarne kollegar som har gjennomgått kurs for å vere trygge partnarar i opplæringa. Sidan blei eg fullverdig medlem av Sykehusklovnene.

Klovning på sjukehus i Norge, starta i 1999. Da begynte Siv Øvsthus å besøke barn på Haukeland sykehus som klovnen Trude-litt. To år seinare begynte Tove Karoliussen å klovne på Ullevål sykehus som Beate Kræsj Pling. På begge kantar av landet kom fleire klovnar til, og dei utvida til fleire sjukehus. I 2014 slo klovnane i Bergen og Oslo seg saman til det som i dag er Sykehusklovnene.

I tillegg til eit knippe fast tilsette på kontoret, består organisasjonen no av over femti klovnar, alle med profesjonell scenekunstbakgrunn. Vi besøker 19 ulike sjukehus fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Barn kan møte oss på poliklinikk, på kirurgiske- og barnemedisinske avdelingar, eller på spesialavdelingar som allergi-, hud- eller intensiv-. Klovnane kan kome inn på rommet og møte barnet saman med pårørande, i korridoren eller i fellesrom. Det fins eit eige spesialisert team som reiser rundt til barn som er palliative, og vi har også høve til å treffe barn digitalt, noko vi lærte oss under pandemien.

Utøvarane er organisert i fire lag: to på austlandet, eitt på vest-/sørlandet og eitt i midt-/nord-norge. Fordi det er flest klovnar i dei store byane, blir det ein del reising til sjukehus som ikkje har fastbuande klovnar i området.

Kjersti Skjaker er kunstnerisk leder for Sykehusklovnene. Ho skildrar klovninga på sjukehus som ei krevande form: «Det er to-tre lag oppå det en vanlig skuespiller forholder seg til. Det er medspiller, helsepersonell, foreldre og barnet selv. Du er inne i livet deres og skal forvalte det, og du skal improvisere.»

For å få til dette, meiner Kjersti at det er fint å ha erfaring, både i livet og kunstnerisk.

På sjukehuset:

Arbeidsdagen startar med at eg møter kollegaen min i garderoba. Saman tek vi rapport med sjukepleiarar på avdelingane vi skal til. Deretter går vi tilbake i garderoba, skiftar til kostyme, sminkar oss, varmar opp. Enkelte utøvarar har rituale dei må gjennom, sjølv må eg pusse tennene. Deretter kjem det viktigaste, nemleg å «tune inn». Å opne sansane for kvarandre og rommet, og å la leiken oppstå. Når vi er klare, tek vi på nasa, og etter kort eller lang tid, der alt eller ingenting skjer, men kontakten i duoen er oppnådd, opnar vi døra og går ut.

Der ute har vi ingen plan eller innøvde nummer. Vi bruker alle sansane for å lese barnet vi møter og det som omgir hen, og ein gnist som oppstår i barnet sitt blikk, kan sette oss på sporet av kva dette møtet skal handle om. Det er barnet som skal skinne!

Arturo Tovar/Sr. Cocodrilo Barracuda skildrar forskjellen mellom sceneklovn og sjukehusklovn slik: «Når jeg er på scenen har jeg lært meg en koreografi, en tekst, et partitur, som tillater meg å være åpen klovn, men oppgaven er likevel å fullføre kontrakten. Som klovn på sykehus har vi ikke noen avtaler, i møte med partner og barnet oppstår en intuitiv dramaturgi, eller samspillsdramaturgi. Det er barna og klovnene som bestemmer forløpet av et møte. Det defineres i øyeblikket. Hvor er møtet? Når oppstår det? Det er ikke nødvendigvis første gang de ser hverandre, det er der de møtes. Når avsluttes det?»

I møte med klovnane kan barn få utløp for følelsar og tankar det ikkje er plass til elles på sjukehuset. Det er ikkje eit mål at barnet skal le, vi ønsker først og fremst å oppnå kontakt, på barnets premissar. Klovnen er av natur ydmyk, eller i motsett fall så hovmodig at ho er nøydd til å falle. Barnet har ofte noko å lære klovnen. Kven er det som hjelper kven?

Eit sjukehusopphold er fylt av ting som barnet må, men som det er vaksne som har bestemt. I møtet med klovnane må barna ingenting. Og om dei kastar oss på dør, så har dei i alle fall fått bestemme det den dagen. Og vi blir veldig gjerne kasta ut! Spesielt i møte med ungdommar kan det bli ein leik ut av dette «nei-et».

Vi representerer det som ikkje skal eller kan målast, kaoset, som er fullt av liv, fargar, emosjonar, musikk, nonsens, poesi, og sårbar menneskeleg kontakt. Vi er ein kontrast til alt det kvite, til rutiner og protokollar, og vellykka eller ikkje vellykka prosedyrer. Klovnen, og framfor alt barnet, er nok som hen er, og riktig, uriktig, her og no.

Jonas Straumsheim/Pytt søker fridom når han klovnar: «Sammenlignet med en jazzmusiker som kan sette seg ned ved pianoet og bare leve og leke i musikken. Jeg søker den samme friheten i klovningen på gulvet. Jeg opplever den friheten når jeg sammen med partneren min har et godt samspill, når jeg er hundre prosent trygg med partneren min. Egoet forsvinner, det er det som skjer foran meg og med partner som er det viktigste.»

Smitten og takksemda

Eg opplever at arbeidet som klovn «smittar over» på det andre skodespelararbeidet eg gjer, omtrent slik Jonas skildrar det her:

«Jeg opplever at klovninga har gjort tilstedeværelsen min mye lettere å stå i og å stole på, både med partner og publikum. Når man jobber så konstant uten den fjerde veggen og når så mye av jobben som klovn handler om å få innspill fra barna vi møter, er det mye lettere for meg å ta inn publikum.»

– Jonas Straumsheim/Pytt

Sjølv føler eg på ei stor takksemd over å få kome så tett på alle dei ulike menneska vi møter på sjukehuset. Eg lærer enormt av det, både på eit personleg og kunstnerisk plan.

I løpet av opplæringstida blei eg spurt om kvifor eg ville bli sjukehusklovn. Utover at eg hadde hørt bra ting om organisasjonen, og kjente arbeidet med klovning innan helse frå før, snakka eg frå hjartet då eg sa omtrent dette: «Eg har lyst til å bruke verktøya eg har som scenekunstnar, tilstedeværelsen min, i folk sine liv, der dei skjer.» Kompetansen vi scenekunstnarar sit på, kan vere livsviktig.

Opprinnelig publisert: november 2023
Republisert: 24. juni 2026
Foto: Sveinung Bråthen

The post Ein skodespelars arbeide med den lille raude appeared first on NSF.

For meg er musikalen en stor «sekkebetegnelse» som rommer et hav av sjangre og utrykk. Den er akkurat like stor som teatersjangeren, og jeg kan ofte synes det er vanskelig å skille mellom disse to. Det er flere forestillinger jeg har sett som ikke omtales som musikaler, men som for meg i aller høyeste grad er det. Om vi legger til grunn at karakterene på et eller flere tidspunkt bryter ut i sang som et kunstnerisk virkemiddel, er vi ikke da innenfor musikalsjangeren?

Grunnen til at jeg tidlig i mitt arbeidsliv ble opptatt av dette hadde nok med selvfølelsen å gjøre; da jeg var så heldig å komme inn på teaterskolen var det TEATER som var den flotte kunstformen vi skulle jobbe med, musikalen lå et godt stykke lenger ned på rangstigen. Så selv om jeg hadde gjort flere musikaler og revyer/kabareter som amatør og student (og elsket det), var ikke tanken min at det var noe jeg skulle holde på med etter endt utdannelse. Da vi var ved slutten av studiene og jeg hadde fått et tilbud fra Det Norske Teatret var det en medstudent som sa til meg at: «Teatret var heldig som hadde fått en musikalartist som meg». Det var ikke ment som en kompliment.

Jeg hadde ikke forestilt meg at mitt arbeidsliv først og fremst skulle dreie seg om musikaler. Det var ikke det jeg ønsket. Jeg ville være skuespiller og spille teater. Jeg var selvfølgelig sjeleglad for at jeg hadde fått jobb da jeg var ferdig på Teaterhøyskolen, og hadde nok ikke en klar formening om hva det arbeidet skulle innebære. Men at jeg skulle ende opp med å primært synge de 12 første årene av arbeidslivet mitt hadde jeg aldri sett for meg.

Store deler av denne tiden følte jeg meg underdanig mine kollegaer som jobbet med teater og film. Fordi musikalen var mer kommersiell og mindre kunst. Mer lettbeint, og ofte med et bredt og stort publikum, langt unna den smale scenekunsten. Og musikaler – de ble kun satt opp på hovedscenen for å kunne selge mange billetter. Siden jeg begynte å jobbe på Det Norske Teatret i 2000 er det satt opp én musikal på vår Scene 2: Once, som hadde premiere i 2025.  Tittelen får en slags dobbeltbunn i denne sammenhengen, men jeg håper det blir flere produksjoner på Scene 2 etter hvert. (Jeg vil hevde at Bikubesong, en kjempesuksess vi hadde på Scene 2 fra 2003-2006+2013, i aller høyeste grad er en musikal, men den ble aldri omtalt som det). Det forteller også noe om hvordan den kunstneriske ledelsen tenker om musikalen og musikkteater som sjanger. Det er vanskelig å forestille seg i et mindre format på en mindre scene. Og det til tross for at det er skrevet mange musikaler som er kammerspill for små rom. De spilles dessverre svært sjeldent.

Men hva er det da med denne sjangeren, sekkebetegnelsen, som både er elsket og hatet? Og hva er det som gjør at mange har en forutinntatt holdning til fenomenet?

«Jeg møter svært sjelden mennesker som sier at de ikke liker teater, som sjanger. Da kan vi heller diskutere forskjellige oppsetninger og være enige eller uenige om produksjonen har lykkes.»

Når det gjelder musikalen, så tenker jeg at det ER vanskelig å lykkes. Det krever stor kompetanse på mange områder fra alle involverte. Og for oss skuespillere: når pusten ikke er fri fordi den er bundet opp i takt og tone, og musikken forteller deg hvor høydepunkt og vendepunkt er, så er det en helt annen øvelse enn når man får eie sin egen pust og rytme. Hodet blir fylt av musikken, så det er vanskelig å høre sin indre stemme. Man må også hele tiden ha det tekniske apparatet klart til å kobles på der hvor det behøves. Da må det tekniske overstyre innlevelsen for at stemmen skal tåle gjentagelsen neste kveld. Det er også en forståelse av samspillet mellom tekst og musikk som må være til stede: Hvor mye trenger jeg som skuespiller å spille ut denne situasjonen og/eller følelsen – all den tiden musikken er en sterk medforteller som trenger inn i hjertet på en helt annen måte enn teksten alene. Om den forståelsen ikke er til stede kan det fort bli pompøst og for mye av det gode (eller for lite) – det er en delikat balansegang det er utfordrende å lykkes med. I tillegg skal det danses, som innebærer at kroppen til stadighet er i posisjoner som verken gagner forsøket på samtidig sang eller scenisk innlevelse. Ofte er også musikalene rent teaterteknisk utfordrende (rekorden er 15 mer eller mindre hurtigskift i Evita), som gjør at det som skjer off-stage påvirker det som skal skje on-stage; om stresset bak scenen blir for stort kan det være utfordrende å finne den rette roen tilbake i neste sceniske øyeblikk. Noen ganger klaffer alt, og det er magisk å være med på. Andre ganger oppleves det som om ikke alle tannhjulene i maskineriet vil klikke på plass og det blir en humpete og utfordrende øvelse.

«Det er heller ikke lett å lage godt teater. Men musikkteateret og musikalen er underlagt flere tekniske lovmessigheter slik jeg ser det.»

Og så er det selvfølgelig mer utfordrende å balansere 3 øvelser; skuespill, sang og dans, enn 1 øvelse; å være skuespiller med en fri pust.

Jeg vil fortelle litt mer om Next to Normal: Musikalen som nok kommer til å stå igjen som noe av de fineste jeg har fått gjøre gjennom hele arbeidslivet mitt. Den handler om en familie på far, mor og datter hvor mor har en bipolar lidelse som påvirker hele familien, og hvor dype ubearbeidede traumer fra fortiden har ødelagt dem på hver sin måte. Vi møter også en sønn, en kjæreste og flere leger. En musikal om psykisk lidelse på nynorsk. Ikke spesielt sexy. Vi hadde solgt noe få hundre billetter før premieren og det var lett panikk på teateret. Men vi arbeidet hardt for å finne en form og et utrykk for historien og forestillingen. Svein Sturla Hungnes hadde regi og Marianne Skovli var regiassistent og koreograf.

Jeg glemmer aldri premieren. Da vi sto på scenen og sang den siste sangen som handler om håp og lys, så vi utover en sal som hadde raknet fullstendig. Denne fortellingen traff på et kollektivt plan, på en måte som jeg tror jeg aldri kommer til å oppleve igjen. Summen av kollektivet, historien og måten vi fortalte historien på var så mye større enn hver enkelt av oss. Og jeg tror at det egentlig ikke hadde vært mulig å fortelle denne historien uten musikken. Vi ville ikke ha orket å ta det innover oss, vi ville ha distansert oss og blitt betraktende. Men musikken snakker til hjertet, og åpner det, og gjør oss mottagelige for følelser på en annen måte enn i møte med tekst alene.

Jeg opplevde at Next to Normal åpnet opp for en ny forståelse av hva man kan lage musikal om og hvilke historier man kan fortelle gjennom musikk. Jeg opplevde også at det var et annerledes materiale å arbeide med siden så mye av det musikalske og sangene var handlingsdrevet. Ofte er det jo slik i musikaler at sangene representerer mer refleksjon og at spillescenene driver handlingen videre. I Next to Normal er det musikken som driver handlingen fremover. Jeg opplevde materialet som utrolig godt gjennomarbeidet (Tom Kitt og Brian Yorkey hadde brukt 10 år!), og tekst og musikk var sammenvevd på en helt vidunderlig måte. Det var bare å lene seg inn i materialet og nesten la det ta over og leve sitt eget liv. Vi endte opp med å spille 90 forestillinger over to sesonger. Det var et fantastisk, smertefullt eventyr.

Om jeg hadde følt meg underdanig mine kollegaer tidligere i mitt arbeidsliv, så sluttet det med Next to Normal.

«Jeg bestemte meg for aldri mer å undergrave kraften i musikkteateret, og heller ikke undergrave mitt eget virke i forhold til andres.»

Jeg vet at jeg har vært – og er – svært privilegert med tanke på alle de musikkteaterproduksjonene jeg har fått være med på. De spenner så vidt; fra de mer «klassiske» som My Fair Lady, Evita, Bør Børson, Wich Witch, Piaf og An-Magritt. Mamma Mia i 2009, det mest kommersielle jeg har vært med på, men også noe av det mest profesjonelle og best organiserte fra A til Å; et ellevilt år, og nærmere popstjerne er det ikke mulig å komme. Videre til de mer moderne som Antons Villfaring (de som vet, de vet), Next to Normal, Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje …, Tenk om og Påfuglen. Så til de mer eksperimentelle som Semper Eadem (en stoor favoritt og evig takknemlig), Vikla inn i blått og nå sist Europavisjonar med all sin herlige galskap og sitt store alvor. Gjennom alle disse produksjonene og mange flere har jeg fått lov til å forske, oppdage nye rom, få sannheter omformet, blitt skikkelig utfordret, gått på trynet, mistet stemmen (maaaange ganger), ledd og grått, elsket og hatet, vært redd og modig.

Men først og fremst takknemlig. Ingen ting i livet er en selvfølge. Og når alt går opp i en høyere enhet og en engel går gjennom rommet og jeg bare vet at scene og sal opplever det samme i et musikalsk og scenisk øyeblikk: da er jeg på mitt aller lykkeligste.

Så får de som av uante grunner ikke liker musikaler og musikkteater bare ha det så godt.

The post «Jeg liker ikke musikal jeg, men den der traff meg veldig.» appeared first on NSF.

For meg er figurteater svaret på hva vi som publikum trenger og ønsker oss – Å stikke av, inn i en verden som får oss til å drømme om andre ting enn sånn verden vår er akkurat nå. Et sted hvor alt er mulig. Ikke en kopi av det virkelige liv, men en opphøyd tolkning av det virkelige liv. Gjerne fortalt gjennom andre univers enn vårt eget.

Foto: Kasper Becker-Andresen

The post La oss snakke figurteater appeared first on NSF.

Identitet er flytende og endrer seg i takt med endringer i omgivelsene og personlige valg gjennom livet. På samme måte endres forståelsen av «Mangfold». Derfor er det forskjellige oppfatninger om hvordan mangfold skal defineres og ikke minst fremmes. Og det i seg selv gir assosiasjoner til mangfold fordi det ikke kan være én visjon som skal være gjeldende for mangfold i teaterfeltet.

Jeg ble i sin tid det første medlemmet med ikke-vestlig bakgrunn i Norsk Skuespillerforbund. Senere ble jeg valgt inn i styret og var styremedlem i seks år. Så fikk jeg også æren av å være medlem av valgkomitéen. Mens jeg var styremedlem, foreslo daværende nestleder Janne Langaas at forbundet skulle markere et år som mangfoldsår for å fremme kulturelt mangfold. Dette var lenge før regjeringens Mangfoldsår i 2008. Både i 2001 og 2020 ble et helt nummer av Stikkordet viet til mangfold. Det har vært en sann fryd å være vitne til at både forbundet og Stikkordet har vært opptatt av mangfold opp gjennom årene.

«Først når utlendinger får vanlige roller, føler jeg meg godtatt.»

I denne uttalelsen, fra et intervju jeg gjorde i Dagbladet i 1987, lå det et sterkt ønske om fargeblind casting der skuespillere velges ut til roller uten å ta hensyn til deres etnisitet. Min mangfoldsforståelse tilsier at blind-casting bør gjelde begge veier, det vil si at ikke-hvite skuespillere må kunne spille hvite roller – og hvite skuespillere må kunne spille ikke-hvite roller.

NRK-dramaserien «Makta» gjorde et interessant og modig grep ved å caste Nader Khademi og Manish Sharma i rollene henholdsvis Einar Førde og Ivar Leveraas. For mitt vedkommende kunne gjerne begge skuespillerne ha blitt sminket slik at de lignet på karakterene de spilte. I en eventuell oppfølger av «Makta» bør det være uproblematisk hvis Hadia Tajik spilles av en hvit skuespiller.

Det er blitt gjort mye for å øke mangfold på norske scener. Den rødgrønne regjeringens «Mangfoldsåret 2008» var et viktig bidrag til å sette kulturelt mangfold høyere på dagsordenen. Daværende kulturminister Trond Giske så på kulturen som et virkemiddel for å fremme mangfold, og brukte politiske muskler for at de store institusjonene skulle forstå at det ble forventet at mangfoldstenkningen ble innarbeidet i deres aktiviteter. Det ble et krav til kulturinstitusjoner om å avlegge årlig rapport om tiltak for mangfold som fikk mange til å forbedre innsatsen. Senere ble kravet fjernet av den borgerlige regjeringen ledet av Erna Solberg.

Et annet viktig og effektfullt tiltak for mangfold var Det Norske Teatrets unike teaterskole, Det Multinorske. Takket være denne skolen har mangfold blitt mer synlig, og vi har fått flere talentfulle og spennende skuespillere, som for eksempel Sara Khorami. Hun har gitt mange gode opplevelser til både teaterpublikum og kino- og TV-seere.

Mangfold handler ikke bare om rollebesetning, men også om hvem som har definisjonsmakt. For eksempel teatersjefer og kunstneriske ledere som bestemmer repertoar og ensemble. Det handler også om hvilken historie iscenesettes fra hvilket ståsted. De som har makt til å bestemme hvilken historie som fortelles, har et ansvar for at ikke én type historie dominert av én type perspektiv blir gjeldende kultur.

«Referansene til de som sitter med definisjonsmakt avgjør, bevisst eller ubevisst, hvilken historie og hvilket perspektiv som slippes til.»

For å iscenesette nye historier som ellers ikke slippes til i offentligheten og kjente historier med nye innfallsvinkler, driver jeg et eget foretak. Referanser fra Ibsen, Hamsun, Bulleh Shah og Ghalib går hånd i hånd med hverandre i mitt hode. Jeg tenker at gjennom teatrets mange virkemidler og med riktig retning, kan det være en av de beste verktøyene til å formidle en historie med et budskap. Den fremtredende pakistanske kulturfilosofen Sibt-e-Hasan (1916-1986) sa at «Et kunstverk uten budskap er uferdig kunst.» Jeg liker å jobbe med å skape scenekunst ut fra denne forståelsen. Med mine teateroppsetninger ønsker jeg å formidle historier med et annet perspektiv enn det eurosentriske.

Som en del av det frie scenekunstfeltet møter jeg mange utfordringer. Og utfordringene blir ikke mindre av at jeg i tillegg vil fremme mangfold fra mitt ståsted. Søknadsprosess er i seg selv et sorgens kapittel. Det ene avslag følger det andre. Noen ganger får jeg inntrykk av at det er lite rom for ikke-klisjéfylte perspektiver og ikke-stereotype fortellinger. Omstendighetene som normaliserer mangfold, er mindre interessante enn premisser som gjør et stort poeng av mangfold. Hvis jeg for eksempel vil fortelle en historie om en norskpakistansk kvinne som vil gifte bort sin datter, vekker dette nysgjerrighet. Men hvis jeg vil sette opp Tennessee Williams’ Glassmenasjeriet der moren Amanda er besatt av å finne en frier til sin sårbare datter Laura, så er ikke det interessant.

De fleste støtteordninger ser positivt på samarbeidprosjekter, men det er ikke bare, bare å finne en samarbeidspartner. Min erfaring er at mange teatersjefer ikke engang svarer på helt relevante og saklige henvendelser. Det er mulig at de har for mye å gjøre og derfor ikke har mulighet til å svare på henvendelser fra frie grupper. Men de skal vite at da er de med på å demotivere engasjement for å vise nye perspektiver.

Etter å ha jobbet beinhardt med å få produksjonen på plass, har jeg lyst til å bli vurdert av Heddaprisens fagjury som består av eksperter i scenekunst. Men Heddajuryen skal prioritere oppsetninger ved scenekunstinstitusjoner som er medlemmer av NTO. Nok en hindring i å vise mangfoldig scenekunst.

Til tross for mange hindringer for å vise mangfold, er mitt klare inntrykk at teater-Norge gjenspeiler kulturelt mangfold i større grad nå enn da jeg begynte å jobbe som skuespiller. Det har blitt flere forestillinger med mangfoldsperspektiv og flere skuespillere med mangfoldsbakgrunn er synlige. Men vi er langt fra mål, og derfor må vi bare fortsette å utfordre strukturelle barrierer og inngrodde forestillinger.

Avslutningsvis en strofe av Faiz Ahmed Faiz:

Den time
da øye og hjerte blir fritt
den time er ikke kommet
Bryt opp, la oss vandre,
vi er ikke fremme ved stedet for rast

The post Mangfold: Vi er ikke fremme ved stedet for rast appeared first on NSF.

Castere og skuespillere er avhengige av hverandre. Likevel er stillheten i periodene mellom kontakt en vanlig del av skuespillerhverdagen – tiden der vi sender en påminnelse om at vi finnes, uten å få svar. I en bransje der self-tapes ofte skal leveres på kort varsel, kan disse mellomrommene få betydning – ikke fordi kvaliteten mangler, men fordi dialog og relasjon er en del av det kreative arbeidet vi deler. 

Juleavslutning
Jeg har vært frilansskuespiller i over ti år, og det siste året har jeg også engasjert meg mer i NSF Krets Oslo og omegn. Antallet som møter opp på disse møtene varierer, men da kretsen inviterte til kretsmøte og juleavslutning 1. desember på Det Andre Teatret, var det fullt hus. Kanskje fordi behovet for å samles var ekstra sterkt denne kvelden. Kretsen hadde invitert både forbundet, castere, agenter, teatersjefer og produksjonskoordinatorer, og det lå en tydelig, levende energi i rommet. Samtaler oppsto på kryss og tvers – om arbeid, om bransjen, om året som hadde gått og om det som ventet. Desember er en spesiell måned. Man gjør opp status, samtidig som man forsøker å samle krefter til et nytt år. I tider som kan kjennes trange, er det godt å møtes. 

Midt i dette satt tre erfarne castere på scenen for å fortelle om sin arbeidshverdag og sine tanker rundt relasjonen mellom castere og skuespillere. Det var en liten gruppe, men en gruppe mange av oss har stor respekt for – noen av de mest erfarne vi har innen film og TV. 

Et av de første spørsmålene fra moderator var: Hvor ofte bør vi skuespillere sende dere en e-post? 

Svaret kom raskt fra en av casterne: «Send oss gjerne en e-post innimellom. Bare ikke forvent svar.» 

Det var ikke sagt ufint. Mer som en konstatering av hvordan hverdagen ser ut. Likevel traff det noe i meg. Ikke fordi det var nytt – jeg har levd som frilanser i over ti år – men fordi jeg plutselig kjente på hvor selvfølgelig dette er blitt. At castere forventer rask respons fra oss når de tar kontakt, men at vi ikke skal forvente det samme tilbake. 

Samtidig var det viktig for meg å holde fast i nyansene. En av casterne som var til stede, har alltid svart meg. Kort og profesjonelt. Hun finnes – og hun er ikke alene. Dette handler ikke om enkeltpersoner, men om et mønster. En kultur. 

To sannheter side om side
For samtidig som casterne sier at «vi er avhengige av dere skuespillere», og jeg tror dem på det, er det også sant at mange av oss sjelden får svar på generelle, men profesjonelle henvendelser. 

Disse to sannhetene – vi trenger dere, og vi svarer dere ikke – lever side om side. Ikke av vond vilje, men som kultur. 

Stillhet er ofte et resultat av press, volum og tid – ikke mangel på respekt. Dette er ikke et krav om mer tid eller flere ressurser, men en undring over hvordan små tegn på respons kan påvirke et samarbeid som allerede krever mye av alle parter. 

Og det er sårbart å ta dette opp — frykten for å bli misforstått eller stemplet ligger der. Samtidig vet jeg at erfaringen min ikke er unik; den er en del av et mønster som mange kjenner seg igjen i. 

Når stillheten treffer det mest sårbare
Jeg sender kanskje et par e-poster i året til casterne – små påminnelser om at jeg finnes. Og jeg forventer nesten ingenting, fordi erfaringen er at lite kommer tilbake. Men det er nettopp i mellomrommet – ikke når jeg har fått rollen, men mens jeg søker muligheter – at sårbarheten kan være størst. 

Et lite «takk for mail» bør ikke bety så mye. Men det gjør det. Stillheten også. 

Ghosting i arbeidslivet – men casting er noe annet
I Aftenposten 24. oktober 2025 ble ghosting av jobbsøkere sammenlignet med dating: Får du ikke svar, går du videre. Men slik fungerer ikke casting. Castere og skuespillere møtes igjen og igjen – ofte under tidspress og i situasjoner der vi skal prestere vårt beste.

«Roller kommer og går, men relasjonen består, og nettopp derfor betyr mellomrommene så mye.» 

Når det kan gå måneder, ja år, mellom hver kontakt, og stillheten er det eneste svaret i mellomtiden, skjer det noe subtilt i oss som utøvere. Ikke fordi vi ikke vil jobbe – det vil vi – men fordi relasjonen har fått lite næring over tid. Det kan prege hvordan forespørselen oppleves når den først kommer. Kanskje oppstår det et øyeblikks nøling: Hvorfor nå? Hvor var du da jeg tok kontakt? Hvem er du som ber meg åpne meg helt opp på et døgns varsel? 

Dette handler ikke om at casterne gjør noe galt, men om hvordan fravær av kontakt over tid kan sette spor. I en bransje der sårbarhet og tilstedeværelse er selve verktøyet vi jobber med, har dette større betydning enn man kanskje tenker over. Castere vil alltid finne dyktige skuespillere – vi er mange. Men jeg undrer meg over om flere kunne blitt sett, og om kvaliteten i self-tape-øyeblikkene kunne vært enda høyere, dersom relasjonen i mellomrommene var litt sterkere. Ikke som et krav, men som små tegn på gjensidighet som gagner arbeidet for alle. 

Når stillhet gjør noe med oss
Jeg har tenkt mye på dette med stillhet i mellomrommene. Ikke bare i casting, men i relasjoner generelt. I psykologien finnes det forskning som viser hvor grunnleggende behovet for respons er hos mennesker. 

I ett kjent forsøk blir et spedbarn møtt med et helt nøytralt ansiktsuttrykk fra omsorgspersonen sin – uansett hva barnet gjør. Barnet smiler, lager lyder, forsøker kontakt. Men responsen uteblir. Etter kort tid blir barnet urolig, fortvilet og begynner å gråte.

Jeg sammenligner ikke castere med foreldre, eller skuespillere med barn. Vi er voksne mennesker, med ansvar for oss selv. Men forsøket sier noe viktig om oss alle: Stillhet i en relasjon gjør noe med oss. Den skaper usikkerhet, ikke fordi vi er svake, men fordi vi er menneskelige. 

Når vi som skuespillere blir bedt om å åpne oss – virkelig åpne oss – i en audition eller en self-tape, går vi allerede inn i en form for åpen samtale. Ofte med lite tid, lite kontekst og høy sårbarhet. Hvis relasjonen ellers har vært preget av stillhet, kan selve forespørselen oppleves mer krevende enn den trenger å være. Ikke fordi vi ikke vil jobbe, men fordi vi blir bedt om noe personlig i et rom som ikke helt har rukket å bli trygt. 

«Kanskje handler derfor ikke et «takk for mail» først og fremst om høflighet, men om å holde dialogrommet levende. Om å signalisere: Vi er i dette sammen – også i mellomrommene.» 

Kollektiv kreativitet, trygghet og relasjon
Film og teater er kollektive prosesser. Vi går inn i dem med hele oss, og vi vet – egentlig alle sammen – at trygghet og gjensidighet er selve drivstoffet i det kreative arbeidet. Kanskje er det derfor mellomrommene kan kjennes så sårbare. 

Når jeg sender en mail, er det ikke et krav om jobb. Det er mer et forsøk på å holde en relasjon levende – et lite «jeg er her» mellom to prosesser. I en tid der samfunnet ellers preges av avstand og stillhet mellom mennesker, tror jeg slike små holdepunkter betyr mer enn vi ofte er klar over. Kanskje er det også derfor et enkelt «takk for mail» kan bidra til en bedre bransjekultur – ikke som et løfte, men som en påminnelse om at vi faktisk skaper dette sammen. 

Et misforhold vi alle kjenner
Det er et åpenbart misforhold mellom antallet skuespillere og antallet castere i Norge. Vi er mange som sender e-post, og de er få som skal lese, vurdere og holde oversikt. Jeg har stor forståelse for at arbeidsmengden kan være betydelig – ja, til tider overveldende – for en caster som står midt i produksjonspress, tidsfrister og forventninger fra alle kanter. 

Nettopp derfor gjorde det inntrykk da casterne på møtet sa, helt åpent, at alle mailene blir sett og lest. For hvis de allerede leses, er ikke avstanden til å svare nødvendigvis så stor. Et kort «takk», «sett» eller «lest» tar bare et øyeblikk – men kan oppleves som en bekreftelse på at man finnes i samme dialogrom. 

I en bransje der relasjonene er små, tette og langvarige, kan akkurat den typen små signaler bety mer enn vi ofte er klar over. Ikke fordi vi trenger trøst, men fordi gjensidig profesjonell respekt er noe vi bygger hele samarbeidet vårt på. 

Når tempoet plutselig skrus opp
Det finnes et kjent paradoks i dette: Når forespørselen først kommer, er tempoet ofte ekstremt. 

Jeg har flere ganger opplevd å få en henvendelse med spørsmål om jeg er tilgjengelig. Jeg svarer ja. Så blir det stille. Det kan gå et par dager uten videre informasjon, før jeg selv følger opp – og først da får tilsendt flere scener som skal self-tapes på ett døgn. Og jeg gjør det. Selvsagt gjør jeg det. Jeg er profesjonell, sulten og tilgjengelig. Det er en del av jobben. Samtidig – godt skuespillerarbeid krever mer enn å lære tekst; det krever modning, rom og konsentrasjon. Som Gary Oldman en gang sa: «Det handler ikke om hvor raskt du lærer en tekst, men hvor lenge du får lov til å ha den i deg.» Det er forskjell på å levere noe – og å levere noe som har fått vokse. 

Fleksibilitet som forventning
For en mindre filmrolle fikk jeg tilbud ti dager før opptak. Samtidig kom spørsmålet: «Hvor lett er det for deg å gå ned i vekt på ti dager?» 

Jeg forsøkte – selv om perioden også inneholdt fem teaterforestillinger. Ikke fordi noen presset meg, men fordi jeg elsker faget mitt. Fordi jeg vil levere. Fordi forespørselen kom, og jeg ønsket å møte den så godt jeg kunne. 

Situasjonen sier noe om dynamikken vi står i: Når navnet vårt først er på blokka, forventes stor fleksibilitet. Når vi ikke er der, er det ofte helt stille. 

Allierte – men bare i øyeblikket?
Jeg tror oppriktig at castere er på vår side når vi er inne i prosessene. De løfter oss frem, argumenterer for oss og jobber hardt for å få riktig menneske på riktig plass. Det er det ingen tvil om. 

Men mellom prosessene forsvinner vi ofte som avsendere. 

Og kanskje er det nettopp derfor et svar betyr mer enn det burde. 

Ikke fordi vi trenger bekreftelse som personer. Men fordi vi er i et samarbeid – også når vi ikke står på audition. 

Et lite svar kan: 

• redusere følelsen av å rope inn i et tomrom 
• bygge tillit over tid 
• gjøre relasjonen mindre ensidig 
• og gi tryggere rammer for arbeidet vi faktisk skal gjøre sammen 

Det er ikke sentimentalt. Det er god bransjelogikk. 

Hva slags bransje vil vi være?
Film og TV handler om mennesker, tillit og presisjon. Hvis vi ønsker kvalitet – og det tror jeg vi alle gjør – må også kommunikasjonen vi bygger på romme gjensidighet. 

Dette er ingen kritikk av casterne som satt i rommet den kvelden. De var åpne, rause og profesjonelle. Poenget er større enn enkeltpersoner. Det handler om strukturen vi alle er en del av – og kulturen vi former sammen. 

Kanskje kan det begynne med noe så enkelt som et: «Takk for mail.» 

The post Hvorfor er «takk for mail» så vanskelig? appeared first on NSF.

En hybrid mellom skuespiller, dramapedagog og den datakyndige gamer-nevøen som hjelper mormor med å sette opp OneDrive. Rollens funksjon er å bygge bro mellom det som skjer på scenen og det som skjer i en digital spillverden. For to år siden fikk jeg denne rollen i Det Mørke Fortet – Et Minecraft-Eventyr. I spilleperioden spilte jeg rollen som Game Master gjennom 108 forestillinger i alle landets fylker. Denne sesongen produserer Riksteatret Skorpionens Spill – I Skyggen av Roblox. I begge forestillingene inviteres barn og unge inn i teaterrommet for å selv spille og bidra i den dramatiske handlingen – i årets forestilling spiller de Roblox, på Det Mørke Fortet spilte de Minecraft.

Jeg ønsker med dette å ta dere med på min reise og hva jeg lærte av rollen som Game Master i Det Mørke Fortet.

The post Game Master – skuespilller, gamer, pedagog appeared first on NSF.

Begge er markante nestorer i norsk teater-, film- og TV-historie. De er utdannet ved Statens teaterhøgskole og har hatt hoveddelen av sine lange og mangfoldige karrierer ved Nationaltheatret. Med imponerende bredde, dybde og kunstnerisk tyngde har de gjennom flere tiår gitt publikum sterke og varige kunstopplevelser. Det er en stor ære for forbundet å kunne hedre dem.

Æresmedlemskap i Norsk Skuespillerforbund har en lang og høytidelig tradisjon, og har vært tildelt skuespillere siden 1900. Æresmedlemmene er personer som har hatt særlig betydning for forbundet, scenekunsten eller skuespillerkunsten i Norge. Anne Marit Jacobsen og Erik Hivju er begge en markant del av norsk teaterhistorie.

Anne Marit Jacobsen

Anne Marit Jacobsen er en av landets mest folkekjære og prisbelønnede skuespillere, som de fleste kjenner fra teater, revy, film, TV og som stemmeskuespiller. Hun ble tidlig kjent for et stort publikum som Hedvig i Fjernsynsteatrets oppsetning av Ibsens Vildanden i 1970. Noen år tidligere hadde hun debutert ved Nationaltheatret, og hun er absolutt fortsatt i full sving som skuespiller på scene, lerret, skjerm og som dubber.

Ifølge sceneweb.no har hun medvirket i 124 teaterproduksjoner, hovedsakelig ved Nationaltheatret, men også ved flere andre teatere omkring i landet. Hun har gjort viktige og store Ibsenroller, og også spilt ut timing og komikk i farser og komedier. Hun er en av våre skuespillere som på en mesterlig måte evner å hevde seg i både humoristiske roller og i de mer dyptgripende og følelsestunge rollene. Hun har også markert seg i konsertforestillinger og musikkteaterproduksjoner.

I hennes allsidighet er det vanskelig å framheve noe framfor noe annet, for hun jobber så bredt. Men antakelig blir Anne Marit Jacobsen fortsatt av mange husket for sin enestående tolkning av Lilli Valentin som hun spilte over 300 ganger og som over 100 000 fikk sett. De siste årene har hun også gjort stor suksess med sitt arbeid med Jon Fosses tekster. Først med monologforestillingen Morgon og kveld og senere med forestillingen Ro mitt hav – sistnevnte basert på en diktsamling med samme tittel, som Fosse selv oppfordret Jacobsen til å kuratere. Hun har vært med i over 30 filmer, den nyeste er den prisvinnende barnefilmen Dancing Queen fra 2023. Mange ser henne også fast hver julaften på TV i Reisen til julestjernen. Hun har også en lang liste med TV-serier hvor hun har gjort uforglemmelige roller. De seneste er i humorserien Pørni, julekalenderen Stjernestøv, krimserien Frikjent, Hvaler og Etaten.

Hun deler noen tanker fra en lang skuespillerkarriere med oss: Jeg er takknemlig for den aktiviteten jeg har hatt etter jeg ble pensjonist. Jeg er også glad for at skuespillere i større grad blir lyttet til i vår tid. Vi sitter på store erfaringer og jeg opplever at skuespillere i større grad blir medskapende i produksjoner mer enn i min tidligere karriere. Prosesser og samarbeid er befriende åpent og aldersmotsetningene er ikke lenger noe hemmende problem. Vi har mye å lære av hverandre, uansett alder.

«Man må aldri bli ferdig med å utvikle seg. Ikke før man er helt ferdig.»

– Anne Marit Jacobsen

Hun er en av våre aller mest prisbelønnede skuespillere og har mottatt en lang rekke priser, blant annet Per Aabels ærespris, Gammleng-prisen, Telenors kulturpris og Oslo bys kunstnerpris. I 2017 ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sin fremragende innsats som skuespiller.

Norsk Skuespillerforbund har stor glede av å hedre Anne Marit Jacobsen som nytt æresmedlem.

Erik Hivju

Erik Hivju er en av de store nestorene i norsk teater – en allsidig, grundig og usedvanlig produktiv skuespiller. Ifølge sceneweb.no har han medvirket i hele 202 produksjoner. Han har spilt ved en rekke norske scener, blant annet Riksteatret, Rogaland Teater, Agder Teater og Den Nationale Scene.

Hans hovedarena har likevel vært Nationaltheatret, hvor han har vært i ensemblet fra 1968 og fram til han ble pensjonert. Rollegalleriet hans spenner fra greske tragedier til klassikere av Ibsen, Strindberg, Holberg, Tsjekhov, Shakespeare og Brecht, samt et bredt spekter av samtidsdramatikk. I Ibsenåret 2006 spilte han Dovregubben i Peer Gynt ved pyramidene i Giza – en forestilling som har fått en helt spesiell plass i norsk teaterhistorie.

«Jeg har satt stor pris på tiden ved Nationaltheatret og på å få holde på som skuespiller langt inn i pensjonsalderen. Det har vært moro.»

– Erik Hivju

Hivju har også satt tydelige spor i film og TV. Nylig gjorde han sterkt inntrykk som den eldre Gunnar Sønsteby i Nr. 24 (2024), og han har hatt markante roller i blant annet Kongens nei og Max Manus. Han har dessuten medvirket i flere TV-serier og har en rolle i Nepobaby. Mange kjenner ham også fra Fjernsynsteatret, Radioteatret og som lydbokinnleser.

Når han ser tilbake på karrieren, trekker Hivju særlig frem noen roller fra 2000-tallet: Rollen som faren i Seks personer søker en forfatter ved Den Nationale Scene i Bergen (2001), Willy Loman i En handelsreisendes død ved Rogaland Teater (2004), og tittelrollen i Jon Gabriel Borkman ved Trøndelag Teater – hvor jeg spilte mot min sønn Kristoffer.

I 2023 spilte han Einar Gerhardsen i NRK-serien Makta (2023). I tillegg har han mottatt en rekke stipender og priser, deriblant Amandaprisen i 1988 for tittelrollen i Fjernsynsteatrets Tartuffe.

Erik Hivju har i tillegg hatt stor betydning for Norsk Skuespillerforbund, blant annet i oppstarten av medlemsbladet Stikkordet. Vi takker for hans innsats, og er stolte av å hedre Erik Hivju som æresmedlem.

The post Våre nye æresmedlemmer i 2025 appeared first on NSF.

Som gjest var Stephen Spence, skodespelar og vise-generalsekretær ved British Equity, skodespelarforbundet i England. Han fortalde ei historie om harde forhandlingsprosessar i London. Å kjempe for tariffavtalane var vanskeleg, ettersom det alltid var skodespelarar som takka ja til å gjere jobbar hakket billegare enn andre. Forbundet måtte jobbe hardt med å halde medlemmane solidariske og samla. Equity samla ein stor gjeng med oppdragsgivarar, agentar, teatersjefar og produsentar, for å snakke om tariffer i bransjen. Ein gjeng, som stort sett kunne betale skodespelarane det dei sjølv følte for. Det såg ikkje særleg lyst ut for Equity, men då diskusjonen toppa seg, skjedde det plutseleg noko. “Will you not pay me?”, gjalla det i rommet. Eit sus gjekk gjennom forsamlinga, så vart det heilt stille. Der, som plukka rett ut frå Ringenes Herre, stod sjølvaste Ian McKellen, Gandal himself. “Will you not pay my colleagues?”

“Kollega”, dette ordet festa seg i meg. Ian McKellen stod opp for kollegaene sine, forbundet sitt. Eg såg meg rundt og tenkte: alle desse skodespelarane som sit her, er dei kollegaene mine?

«Kan eg, som i ein omflakkande frilanstilværelse tidvis kan kjenne meg nokså kollegalaus, kalle alle medlemmane i Norsk Skodespelarforbund for kollegaene mine?» 

Om Ian McKellen kan, kan eg! For ja, for meg er vi kollegaer, vi er forbundet. Eg er forbundet, forbundet er oss. Det er vi som vel dei som sit i styret i forbundet, det er vi som vel kven vi ansetter som jurister, dagleg leiar, økonomiansvarleg. Om vi ikkje er tilfreds med forbundets arbeid, er det vi sjølv som kan, og bør endre det. Klagar vi på forbundet, klagar vi også på oss sjølv. Jobbar ikkje forbundet for dei sakene som angår deg, så må du fremme dei sakene som angår deg. Vi må, saman, skape eit aktivt forbund, og hjelpe dei som skal stake ut kursen med å sjå kvar det brenn.

Skål med byråden

– “Det nyttar å protestere”, stod det i Bergens Tidende, etterfulgt av eit bilete som kjem til å følge meg lenge. Gapskrattande med glaset høgt heva, skåler eg med kulturbyråden i Bergen, Reidar Digranes. I pausen på utdelinga av kultur- og arbeidsstipenda til Bergen kommune. Dei unike stipenda som han i fjor kutta ut frå budsjettet, akkurat i det dei skulle vore utdelt, altså etter at over 300 søkarar hadde investert dyrebar tid og krefter i å søke på dei utlyste midlane. 

“Skål” – ropar Bergens Tidende sin fotograf, etter at journalisten elegant har henta ut to glas med boblar i baren, og stilt meg og byråden flott opp ved sida av kvarandre. Og eg skåler som best eg kan. For no, året etter, har kulturbyråden arrangert den største utdelinga av stipend, nokonsinne. 

Eg står der både som stipendmottakar og kretsleiar i Norsk Skodespelarforbund krets Vestlandet. Å få stipend var sjølvsagt veldig kjekt og stas som frilans scenekunstnar, men det å få høyre kulturbyråden love at alle kunststipenda er freda, at kunstnarane i Bergen skal få behalde denne unike satsinga, vart liksom hakket større. Og omlag alle argumenta han kom med for denne unike ordninga, var dei same som vi serverte han i fjor. 

#Vivilskapeibergen

For, det var ikkje utan grunn at kulturbyråden no slo på stortromma. Og det var vel ikkje heilt hans eigentlege val og vilje heller, vil eg tore å påstå. 

Hausten 2024 vart eg kontakta, som kretsleiar i Norsk Skodespelarforbund. Det var bekymring i kunstfeltet i Bergen. Ein gjeng av leiarar og ildsjelar frå det frie danse, kunst, musikk, teater og litteraturfeltet vart samla. Det svirra rykter om at kulturbyråd Reidar Digranes ville gjennomføre store kutt. Men vi hadde ikkje noko handfast. Vi oppretta ein mailtråd; dei som høyrte noko, skulle melde frå til resten. Vi pønska på slagord, estetikk, demonstrasjonsform, taktikk, men vi visste ikkje heilt kva det var vi eventuelt skulle reagere på. 

I desse tider var eg på turné med litteraturbåten Epos inn og ut på vestlandsfjordene, og prøvde mellom framsyningar og bølgetoppar å følge med på situasjonen i Bergen. Så fekk vi greie på at det var tenkt store kutt i kultursektoren, men ikkje kva. Vi gjekk for slagordet “vivilskapeibergen”, det vart oppretta ein underskriftskampanje, som raskt fekk merksemd i feltet. Men vi hadde endå ikkje noko heilt konkret å reagere på. 

Så small det: “Dei vil kutte kunststipenda våre. Saka avgjerast i morgon!”.  Byråden ville altså kutte stipenda, og det skulle avgjerast dagen etter forslaget var lagt fram. Aksjonsgruppa måtte berre agere. Gløymt var aksjonsformens estetikk, og mål om taktikk. Det måtte demonstrerast, og det no! 

“Rådhuset kl.08:30 i morgon tidleg, ved arbeidsdagens start” vart satt som tidspunkt, eg snekra saman ein enkel infoplakat, og så delte vi aksjonen på nett. Det var nervepirrande å sitte der på min vesle lugar, midt utpå Storfjorden, og vente.

«Ville nokon dele aksjonen vidare? Ville vi få folk til å møte opp?»

“Presse! Vi har fått med NRK, BA, BT!”. Min vesle oransje plakat poppa opp her og der, “møt opp”, “kjemp for Bergens kunstnarane”. Så var det berre å håpe… 

Dagen etter, var det rørande å følge med gjennom sosiale media! Det kom hundrevis! Heile inngongen til rådhuset var full av folk. Musikarar, skodespelarar, forfattarar, kunststudenter, paroler og slagord! Spontan korsong og rytmeinnslag, med politikarar som prøvde å bane seg veg gjennom dei protesterande. 

Denne spontanaksjonen fekk mykje merksemd, og leia vidare inn til vårt store fakkeltog seinare på hausten. Vi i kretsen møtte opp på vår faste møtestad, dukketeaterverkstaden, og laga paroler og tok med oss det vi fann av passande figurer frå ulike teaterstykke.

«Det var stort å gå i tog, som eit samla kunst og kulturfelt.»

Kretsens paroler, tydelege slagord og skranglete estetikk fekk stor merksemd, og plutseleg var det vi som fronta heile saken i alle kanaler. 

Presset mot byråden var lagt, så starta lobbeprosessen. Eit heilt eiget spel, ein eigen dans av timing, taktikk, lovnader, opposisjon og posisjon. Plutseleg var det Bergenslisten, INP og Pensjonistpartiet som skulle vise seg å vere ein del av redninga. Og då budsjettet vart vedteke var stipenda redda!

Barnas Kulturhus

Men hausten hadde meir å by på i Bergen. Barnas Kulturhus, eit særs viktig hus for barn og unges første møte med kunst og kultur, var foreslått nedlagt. Med erfaring frå #vivilskapeibergen, ferske kontaktar i pressa, og politikarar som uttrykte at dei ville støtte saka vår, heiv vi som krets oss rundt for å redde huset. Vi gjorde alt vi kunne: skreiv lesarinnlegg, og laga underskriftskampanje. Stilte opp i byrådet med innlegg om Barnas Kulturhus, og arrangerte hasteaksjon, med barnehagebarn, politikarar og presse. 

Og vi klarte det! Vi redda Barnas Kulturhus! I etterkant vart vi berømma for timingen, at vi var på tidleg nok. At vi klarte å få merksemd rundt saka, før den rakk å bli tatt ordentleg opp i bystyret. Og vi sat vel sjølv igjen med eit inntrykk av at ein ikkje alltid kan planlegge så veldig, at ein berre må reagere og aksjonere når det krevst. 

Det var ein spanande, og intens haust. Kor mange timar brukt på dette arbeidet, i tillegg til å halde ordinær kretsdrift i gong, har eg ikkje rekna på. Det er stort å få vere kretsleiar, men det kostar også, det meste av arbeidet er frivillig innsats, då er det godt å få positive resultat – det er ingen sjølvfølge. 

Kollegaene mine

Eg gjorde det ikkje åleine. Eg stod der med kollegaene mine. Med støtte frå kollegaene våre i resten av landet. Det kan gå, det kan nytte, det som kan verke stort og umogleg å ta tak i. Når vi stiller opp, står der saman, hevar stemma og blir eit VI. 

Det er dette “oss-et” eg kjenner på når vi i krets Vestlandet går i 8. mars-tog, 1. mai-tog, pridetog, demonstrasjonstog. Når vinden riv i vår gaffateipede NSF-fane, mens vi kjempar oss over Bryggen med regnet piskande i fleisen. Når vi gauler kampsakene våre i megafonen, når vi samlast rundt ein kopp kaffi på kretsmøtene. Det er dette “oss-et” eg kjenner på, på tillitsvalt- og kretsleiarseminaret, og når vi møtast til den årlege generalforsamlinga.

«Det er eit oss, eit vi som står saman, og eg høyrer liksom Ian McKellen frå der inne ein stad: You are all my colleagues!»

 

Vi er eit forbund som skal nå ut breitt. Med tillitsvalte og kretsleiarar som heile tida jobbar på for å halde forbundet sterkt, aktiviteten oppe og rettigheitane på plass. Nokon sit åleine i sitt vidstrakte fylke og prøver å halde spredte skodespelarkollegaer samla, skape ein møteplass og ein “oss”-kjensle i kretsen. Andre må nærmast dagleg ta opp små og store saker for kollegaene sine på deira felles arbeidsplass.

Eg vil oppfordre alle til å gje ein ekstra klapp på skuldra til desse bindeledda, desse som kjempar litt ekstra på for å halde oss samla. Svar på møteinkalling, kom med eit innspel, eit spørsmål, gje ein tommel opp, eit smil, bli med på generalforsamling. Vi treng alle for å vere eit sterkt oss!

Frå mitt første seminar i Oslo i 2020, då eg kjende på krafta av eit fellesskap som strekte seg frå nord til sør, til den intense hausten i Bergen med aksjonar og politisk arbeid, har eg sett og erfart at: det nyttar å stå saman. 

“You shall never doubt Norsk Skodespelarforbund!”

The post Min kollega Ian McKellen appeared first on NSF.

«Jeg gleder meg til å se deg i noe annet enn en joggedress!», sa mamma en gang om å se meg på teater.

Og joda, det ble enda en joggedress.

Siden 2018 har jeg jobbet i institusjonsteatret, og antallet joggedresser eller «urbane» kostymer er flere enn jeg kan telle. Jeg føler meg som en nisjeskuespiller som hovedsakelig spiller minoritetsroller. Men nå blir rollene færre – for å være 34 år, far og etablert, gjør det mer utfordrende å passere som en 20 år gammel byloker fra Dalen.

Var det dette utdannelsen min på Nord trente meg til – å bli permanent typecast? Og er det egentlig sånn samfunnet vårt ser ut? Finnes det ikke etablerte voksne, foreldre med flerkulturell bakgrunn?

Jeg har bitt meg merke i at det finnes flere kvinnelige flerkulturelle i dette alderssegmentet. Men hvor blir det av gutta? Akkurat nå sliter jeg med å komme på mer enn ti. Så fort vi bikker over 30–40, forsvinner vi, og de nye «freshe» bylokerne kommer frem.

Hva skjer med onkelen? Hva skjer med alenepappaen? Hva skjer med gründeren?

I vennegjengen min er vi rundt ti stykker. Alle gutta har familier, gode jobber, egne hjem og biler. Men jeg kan ikke si at jeg ser noen av dem speilet i teater-, film- og TV-landskapet.

Finnes vi ikke? Eller ønskes vi ikke sett?

Jeg tar opp dette temaet fordi jeg i mange år har vært aktiv i arbeidet for et flerkulturelt løft i kunst- og kulturfeltet. Mye av fokuset og det gode arbeidet har vært rettet mot barn, ungdom og unge voksne (sammen med folk som Belinda Braza, SPKRBOX, Cici Henriksen osv.). Et utrolig viktig arbeid, men også fokusert rundt de med minoritetsbakgrunn fra Oslo øst og arbeiderklassestrøk. Historier som Tante Ulrikkes vei, Linje 5 og Hør her’a har gått jevnt og trutt på Det Norske Teatret og Rommen Scene, og nå Til ord for blod og Da vi var yngre. Hiphop-kultur, gatesmarte rollemodeller. Jeg elsker virkelig alt dette.

Men selv om jeg har tilbrakt halve livet i Dalen og utallige timer på banen med Tøyen som byens knutepunkt, vil jeg aldri være 100 %. Samme hvor mange ganger jeg synger med når Don Martin sier «en gang Romsås-gutt, alltid Romsås-gutt», eller som nå – når jeg ser ned på vannet fra leiligheten min ved Svarttjern.

Mellom to kulturer

Halvt norsk, halvt ghanesisk. Som liten har jeg alltid vært splittet mellom to kulturer, to sett verdier – alt under ett og samme tak. Jeg vokste opp med norsk mor og ghanesisk far, i et stort gult kråkeslott med eplehage på landet i lille ubetydelige Hobøl kommune. Et trygt hjem, med ressurssterke, akademiske foreldre.

Så veien min til Dalen; den tok jeg på eget initiativ. For det er noe med fellesskapet man finner der, som ikke finnes på bygda – eller på noen av kollene over byen (utenom Røverkollen da, vel å merke).

«For ensomheten i å aldri være 100 % er spesiell. En gave og en forbannelse.»

Faren min sa alltid: It takes two halves to make one whole. Dette har fulgt meg hele livet, gitt meg mange kamper med meg selv – men også mye styrke.

Fra aksept for mitt eget fulle navn, Gaute Adela, til forståelsen av mine to innbakte kulturer – både hjemme og i samfunnet. Jeg har en sterk identitet knyttet til Oslo øst som ungdom, men også erfaringen av å være far med verdier, moral, trygghet og forutsigbarhet lært på bygda. Med venner som selv henter i barnehagen, går på kontoret, trener, deltar på foreldremøter og er ledere i FAU.

Men i karrieren får jeg bare speile én side av dette. Det synes jeg er interessant – og problematisk.

Hvorfor er Norge så svart–hvitt?

Jeg vet at i land som Sverige og Danmark får du nyanser. Du kan se serier som Snabba Cash og virkelig kjenne bredden i det flerkulturelle samfunnet.

I Norge blir det fortsatt veldig svart–hvitt.

Samtidig står jeg her, med muligheten til å bruke en plattform, en stemme. Hva vil jeg bruke den til?

Siden 2022 har jeg reist rundt på videregående skoler i gamle Viken – Akershus, Buskerud, Follo, Østfold, Vestfold og Telemark. Jeg har snakket til titusenvis av ungdommer om formidling og poesi, om å bruke stemmen sin – men først å finne ut hva man vil si. Jeg har snakket om Yahya Hassan, hans liv og poesi, hans vilje til å fortelle sin historie uansett konsekvenser. Og jeg har vist hvordan både suksessen og hatet han møtte springer ut av det motet.

Motet til å ytre seg og ta konsekvensene for det man har sagt. At det farlige ikke er å si noe dumt eller feil – men å ikke si noe i det hele tatt. Noen må tråkke i salaten. Noen må si det usagte.

En som har turt å ta denne plassen, er Tani Dibasey. Han har gått hardt ut mot kultur- og teater-Norge, med en tydelig kritikk mot de svære blindsonene rundt hudfarge og elitismen som finnes i feltet. Det har gitt ham masse plass og rom til å gjøre mye bra. Samtidig er ikke hans visjon nødvendigvis det alle i det flerkulturelle teaterfeltet mener. Jeg er redd for hva som skjer om vi ikke klarer å løfte flere aspekter av denne debatten samtidig – om vi ikke har plass for uenighet og debatt, også i det flerkulturelle miljøet og rundt mangfoldstiltak.For én viktig ting er vi jo grunnleggende enige om: noe må endres i feltet.

Teatret speiler ikke mitt samfunn

Jeg mener at én ting er å jobbe for de unge – men hva med foreldrene? Skal ikke de også få muligheten til å reflektere over felles tematikk og konflikter?

«Teatret skal speile samfunnet. Men det speiler ikke mitt.»

Kanskje jeg ser en fjerdedel av meg – men resten synes ikke.

Ofte får vi høre at vi bare må samle oss og lage vårt eget. Men poenget er jo at de statlige teatrene skal speile hele Norge. Så hvorfor må vi presses til å lage vårt eget, når plattformene og scenene allerede finnes?

Mitt møte med Det Norske Teatret

Mitt første møte med Det Norske Teatret var gjennom Den mangfaldige scenen i 2011, der jeg fikk gleden av å jobbe med folk som Liv Hege Skagestad, Camara Lundestad Joof, Martin Lotherington og Morten Krogh.

I 2012 spilte jeg selv Jeppe i Jeppe på Berget, med Hulda Garborgs originale tekst, i forbindelse med teatrets 100-årsjubileum i Bullsalen. Hans Majestet Kongen var til stede.

Å spille en hovedrolle i dette historiske stykket, som en gang skapte slagsmål i Oslos gater, har satt dype spor. Det ble kjempet til blods for retten til å bruke sin egen stemme og dialekt på scenen. For at teatret skulle speile hele Norge.

Jeg sier ikke at Det Norske ikke gjør en innsats i dag. Det hadde vært feil – jeg jobbet selv der i seks år, fra 2018 til 2024. Men jeg er redd for at vi fumler bort ballen om mangfoldsarbeidet hovedsakelig retter seg mot ungdomskulturen, mot det som er hipt. Brune folk blir også voksne.

Flerkulturelle referanser

Da jeg gikk på Nord Universitet, oppdaget jeg et stort problem: kulturelle referanser.

Humoren min var ikke lik deres. Estetikken min var ikke lik deres. Dette blir relevant i kulturfeltet, og forplanter seg videre inn i kulturen som produseres. For vi har ulik estetikk, smak og humor. Dette har vært et problem lenge, kanskje spesielt for flerkulturelle gutter på teaterskolen. Mange står ikke løpet ut. Jeg fikk selv spørsmålet om jeg ville vente et år og starte i klassen under. Læreren min mente jeg aldri ville få aksept. Igjen ble ansvaret lagt over på oss – elevene, skuespillerne.

Jeg har bitt meg merke i at gjennom alle kullene på Nord, er det kun to gutter med afrikansk bakgrunn som har fullført bachelor: meg og Kingsford Siayor. Kanskje Verdal er for kaldt og landlig? Kanskje du må ha overlevd bygda først? Vi har sett det samme ved KHiO: gutta faller fra.

De statlige teatrene har et mandat om å speile samfunnet. Da må ledelsen og dramaturgene ta ansvar for å finne historiene. Lete etter forfattere, paralleller og relevans. Hvorfor skal det ligge kun på oss skuespillere? Ja, jeg bidrar gjerne – men ansvaret må være delt.

Hvem kan fortelle hvilke historier?

Jeg husker godt arbeidet med Tante Ulrikkes vei. At Victoria Meirik fikk regien til en så viktig flerkulturell historie. Jeg sitter igjen med en god følelse av å ha blitt tatt på alvor, blitt hørt og fått innflytelse. Selvironien var der, og spørsmålene florerte.

Å være en minoritet og kjenne på kroppen hva diskriminering er, har jeg gjort hele livet. Jeg har vært gjennom Beheim Karlsen, 9/11, Benjamin Hermansen, Obiora,  Utøya, Manshaus, Floyd og nå Tamima. Jeg har sett Pride vokse. Jeg har sett mennesker kjempe for retten til å være seg selv, og elske den de vil.

«Rasisme finnes. Diskriminering skjer. Men den tendensen jeg frykter mest, er krenkelseskulturen. Den hemmer oss mer enn den samler oss.»

Jeg sier ikke at vi trenger blackface, whiteface, crossdressing eller at alle skal spille alt. Vi har forskjeller, og det er fint.

Men å nekte meg som heterofil mann å fortelle en homofil historie, er i min mening like dumt som å nekte Kåre fra Bærum å iscenesette en historie fra Vest-Afrika.

Why the fuck not? Så lenge det gjøres med respekt og verdighet. Perspektivene kan alltid diskuteres. Å bli sett på igjen med nye øyne kan være verdifullt, det kan være lærerikt – for alle. Vi kan ikke bli så tafatte at kun svarte kan snakke om svarte, og hvite om hvite.

La folk gjøre feil. La oss tråkke i salaten. Samtalen er det som bringer oss videre – ikke tausheten. Så her er mitt tråkk i salaten: fra en voksen mann med locks som har gått mye i joggedress på jobb, men som gjør det sjeldent ellers. I likhet med mamma, så gleder jeg meg til å se flere av oss i noe annet enn det.

The post Gleder meg til å se deg i noe annet enn en joggedress! appeared first on NSF.

Ego is the bone killer…Genius at work is a capitalist patriarchal myth.-

(Dynasty Handbag aka Jibz Cameron)

Jag har numera en family business, ett gäng.

Mig själv, Lindorff, Lucy och RichHard. Josephine, en uncle, en moster och en daddy. De ger perspektiv, gemenskap, glädje och självsäkerhet.

RicHard är ett självförklarat konstnärsgeni, en omniprescence, som han gillar att kalla sig själv. Han kan föda sig själv ur sin egen testikel och håller gärna tal, sjunger och dansar på fester, bröllop, premiärer. Han är säker på sig själv. Skam finns inte i hans vokabulär. Och det har spridit sig och fått både familjeföretaget att växa och min karriär som Josephine att bli mer till det jag vill att den ska vara.

Lucy, en messy gossip gal som gärna ger bestämda råd om hur alla ska leva sina liv, har tillsammans med sin bästis Lucky (Lærke Grøntved) gett ut en årskalender och fått en million kronor för sitt och Luckys kommande talkshow.

Lindorff, den halv introverta, halv deprimerade, pretentiösa unclen har ett band som heter Deathman (Ragnhild Nelvik Bruseth, Sofie Søndervik Sæther, Ylva Gulpinar). Han är en wannabe rockstjärna som gärna bär världens sorger på sina axlar, och pratar mycket om det.

Josephine är en skådespelare med dansbakgrund som vill vara duktig på att jobba och ha mycket jobb.

RichHard, Lindorff och Lucy är Josephines alteregon.

När jag fick frågan om vad som är skillnaden mellan att hitta ett alterego och spela en karaktär, har jag tänkt mer på hur jag tränats som skådespelare och vad gemenskapen i drag, det queera, utelivsunderhållning och punk har fått mig att se.

Teatern som konstform har, i min erfarenhet, något patriarkalt och gammaldags över sig. Det finns en hierarki med en regissör på topp och med en uppdelning av det, som i många institutionella teatrar men också i vissa fria grupper, kallas “konstnärliga” team och sen skådespelarna/teknikerna. Den konstanta sökan efter bekräftelse som ligger lätt tillgängligt i skådespelaryrket (kanske just för den uppdelningen ofta är närvarande?) och den osäkra jobbsituationen, leder ofta till en upprätthållelse av den hierarkin. Jag upplever att det ofta inte finns plats för ifrågasättande av dessa hierarkier. Du ska kunna spela spelet, vara tacksam att du har jobb och finna dig i att det finns en tydlig hierarki om vem som ska tycka saker, vem som bestämmer, vem som snackar med vem, vilka historier som är intressanta osv.

Geniförklarade, oftast vita män, förklarar igen och igen, genom böcker, skolor, lärare, regissörer, skådespelare hur människor är och ska spelas, hur en värld borde byggas upp, vem och vad som är en del av den världen. Vilka som är värda att nämna. Vilka som är värda att få taltid, synas, bli representerade osv. Och dessa system och åsikter har upprepats så många gånger så att de är svåra att bli av med, även i fria teatergrupper. Även om jag också har jobbat med grupper och folk som inte jobbar hierarkiskt på detta sätt, och gått en utbildning (Akademi for Scenekunst i Fredrikstad) som i hela sin undervisningsstruktur försökte ifrågasätta upprepning av ett samma system om och om igen.

Alla arbetsplatser har kanske mer eller mindre tydliga hierarkier och maktsystem som skapas och utvecklas på olika sätt. I konsten och teatern verkar de finnas överallt, män, som gått före, backat varandra, svarat på varandras konstnärliga uttryck, klappat varandra på axeln. Män som kommit på system som andra ska följa för att bli “bra” skådespelare, “bra” konstnärer, få “bra” smak. System som vi andra ska lyssna på, lära av, lyda. System som ofta saknar historier och fantasier om något annat än vad som är framför deras egna näsor. Inte så konstigt, för det är svårt att föreställa sig saker man inte ser, kanske inte har upplevt eller inte velat se, som man inte tror på. Och mycket av det som skrivits av andra än just vita män, har oftast blivit förbisett genom historien.

Gemensamt för dessa system, åtminstone inom teatern, är ofta en tanke om hur man på bäst och mest ”rätt” sätt ska närma sig och spela en karaktär. Så vad är då skillnaden mellan ett alterego och en karaktär? Och varför upplever jag arbetet med alteregon som så frigörande?

Det finns säkert många svar. Men att hitta alteregon har för mig känts som att bygga ut mig själv, medan att spela en karaktär känts som jag gjort mig till en slags diplomat. Som diplomat blir jag bättre och bättre på att välkomna in en annans verklighet och liv, hitta förståelse för den karaktär jag ska spela och dens agens i livet. Jag försöker hitta minsta gemensamma nämnare mellan mig och karaktären, leva mig in i och göra plats för den andra i mig.

Innan jag hittade alteregon och gemenskapen de gav, upplevde jag att jag tränade på att verka åsiktslös och bra på att uppslukas av någon annan. Att inte synas som personen bakom var tydligen det jag uppfattade att professionellt betydde.

“I’ve had it with being nice, understanding, fair and hopeful. I feel like being negative all day.”

(John Waters)

Genom att arbeta med alteregon nådde jag sidor av mig själv som mitt ego Josephine försökt dölja. Mina alteregon använder sidor av mig själv som jag känner att jag själv, eller folk omkring mig, inte har velat se, uppskatta, uppmuntra eller bekräfta. Richhards starkt flirtande närvaro i alla rum han kommer in i. Lucys dominans i uttalanden kring hur andra borde leva. Lindorffs tungsinne och apati inför livet. Att kunna använda mig av de sidor av mig själv som jag inte tycker speciellt mycket om, ger mig perspektiv på vad jag försöker presentera som “normalt” “humoristiskt” “seriöst” “professionellt”. Perspektiven skapar mer aktiva strategier för mig, där jag tydligare kan se möjligheterna som uppstår för att spela på vad som känns “normalt”, “humoristiskt”, ”seriöst”, “professionellt” för och i mig.

De alteregon som jag hittat och som har hittat mig har gett mig sammanhang och en positiv förståelse för mig själv som normbrytande. Jag ser privilegiet och glädjen i att känna livsviktigheten och behovet för förändring, i samhället så väl som teatern. Det är inte bara en störning och frustration jag och många med mig har. Jag kan drivas av det, använda det i mitt yrke för att försöka skapa plats för olika erfarenheter, historier om verkligheter och fantasier.

En stor del av det patriarkala systemet är en överenskommelse om tystnad.

(Bell Hooks, The Will to Change)

Drag och punkscenen, och att ha alteregon i de gemenskaperna har fått mig att inse att vi kan ha makt, att vi kan ta oss friheten att hitta våra egna system, där våra syner på världen, människor och verkligheter är med i vad vi presenterar, vart vi gör det, i vilken form och för vem.

Att slippa undan min tystnad har fått mig att känna mer drivkraft och mindre apati i mitt eget liv.

Identitetsmarkörer som jag mer eller mindre måste förhålla mig till, kan jag använda för att skapa arbeten som ger plats for flera verkligheter och fantasier om mig själv, andra och de olika världarna vi rör oss i.

Jag försöker ha det kul när jag använder mig av de fördomar och hierarkier i de olika sammanhang jag rör mig i.

Heteronormer och patriarkala strukturer gör mig ångestfylld och förvirrad. Det gör mig ännu mer förvirrad när folk verkar lyckliga i dem. Inte för att jag inte unnar folk lycka, men för att jag får en känsla av att vara ghostad, att jag missförstått något. Och jag blir rädd för att bli ensam, isolerad, en sur och bitter jävel som “bara” vill kritisera. Men sen kommer jag på att jag älskar sura folk med mycket kritik, de är ofta de roligaste människorna. Och jag vill ju kritisera, speciellt de strukturer som är så starka att allt annat än normen i det systemet känns som avvikelser. Men jag vill gärna ha kul samtidigt.

Med vår dragkinggrupp Gutta (Lærke Grøntved, Desiree Bøgh Vaksdal, Ann Christin Berg Kongsness) som vi startade 2019, fick både Josephine och RichHard plats att växa in i min maskulinitet, äga och ha kul med den. Inte gömma den, skämmas över den, vara rädd för den eller transformera den till destruktiv femininitet, som jag delvis hade gjort innan. Genom den kvinnliga maskulina gemenskap i Gutta och genom mina lesbiska vänner har jag på riktigt förstått vikten av att gå min egen väg och lita på den, snarare än att låta makten och en “male gaze” döma mig. Den blicken har alltid både lätt provocerat mig och varit lätt tillgänglig i mig samtidigt, vilket ofta ledde till en känsla av apati. Tillsammans med de jag jobbar med har jag hittat strategier som att snacka skit om, kritisera och ha kul med de maktstrukturer och system som försöker kontrollera oss.

Jag har alltid haft stort behov av att förstå varför: varför är det fortfarande populärt att gifta sig, varför vi ska vara tysta om någon som slår sin partner, tysta om arbetsvillkor, acceptera arbetshierarkier, varför ska alla vilja ha barn, varför är inte alla bisexuella, varför kan man inte skämta och vara seriös samtidigt? Varför måste jag lyssna på normer, ta in dem, varför bryr jag mig?

”Jaja, man kan göra vad man vill”, tänker du kanske, och du har kanske rätt. Men mycket är så osynligt och presenteras som naturligt gång på gång att det kan vara svårt att få syn på vad man vill. Man sitter bara med känslan av att gömma sig, vara tyst om de saker som verkar otydliga för en. För mig känns det som att det är mycket man inte ska prata om. Och tyvärr har jag allt för ofta också lyssnat på det.

Med Gutta fick mycket av det normkritiska i mig en plats och det blev en förlösande kraft. Min surhet, ilska och sorg över “småsaker” kunde jag använda för att synliggöra det performativa i det som presenteras som normer.

Att få bekräftelse i min sorg över att världen ser ut som den gör, har fått mig att bli mer glad, aktiv i mitt eget liv, känna makt över att göra något åt, eller i alla fall med sorgen och viljan att leva som jag vill. Det får mig att kunna verka dum, ha kul och skita i saker som jag inte vill lägga energi på. När jag tillåter min förståelse av att leva att få komma fram så känner mig hel och har det mer kul. Jag låtsas inte vara en människa, jag är en.

I min erfarenhet är människor osammanhängande, berättar oftast “dåliga” historier utan att komma till en poäng, är osentimentala till stora, traumatiska händelser och sentimentala över små grejer. Folk rör sig nervöst, pratar sluddrigt, använder kroppen som att den har ett eget liv, rösten som den också har ett eget liv. Pompösa, pretentiösa i ena stunden; apatiska i den andra. Sårbara och starka, svaga och tuffa samtidigt. I min erfarenhet vill folk vara fria och säkra. Det är komplicerat och enkelt samtidigt. Och jag vill inte vara tyst om det.

The post Alteregon, punk och kvinnlig maskulin gemenskap appeared first on NSF.